Denne uken gikk advokat Håkon Ustaheim ut mot Norges Bilbransjeforbund i BilNytt.no. Han mente at NBF burde engasjert seg i Borgarting lagmansrett i saken som handler om angrerett ved bilkjøp:
- Dessverre trådte ikke NBF inn som partshjelp, selv om de fikk en rekke oppfordringer om det, også fra meg, sa Ustaheim.
Oppmerksomheten rundt den ferske dommen startet på en samling i regi av Bruktbilgruppen i forrige uke. Der gikk advokat André Marthinussen Larsen ut med store bokstaver:
- Rettsvirkningen er dramatisk. Dette er en veldig inngripende dom for norsk bilbransje, sa Larsen.
I forrige skrev BilNytt.no at aktører frykter at «12-månedersbomben» i den ferske dommen kan ramme bilforhandlere hardt.
INNLEGG:
Finn Albert Aurbakken
Advokat avtalerett, Norges Bilbransjeforbund (NBF)
Mange advokater mener mangt og det skrives mye upresist om angreretten i bransjemedia for tiden. Eksempelvis er det galt å si at en kjøper automatisk har angrerett fordi en bil er annonsert på internett, og avtalen inngått via e-post eller telefon.
Selv om foranledningen til alt som skrives, Borgarting lagmannsretts dom av 21. oktober 2026, ikke er rettskraftig har vi likevel noen råd.
Det blir altså hevdet at en kjøper automatisk har angrerett når en bil er annonsert for salg på internett, og avtalen inngått via e-post og telefon. Det hevdes også at Høyesteretts vurdering fra 2010 ikke lenger får betydning. Også dette mener jeg er galt.
Etter lovens ordlyd må to vilkår være oppfylt før det kan være tale om angrerett: Avtalen må være inngått ved «organisert ordning for salg», og avtaleinngåelsen må skje «utelukkende ved bruk av fjernkommunikasjonsmidler». Hva som er en «organisert ordning for salg» er og blir en konkret vurdering. Jeg kan ikke se at Borgarting lagmannsretts avgjørelse har gått bort fra dette utgangspunktet. Lagmannsretten er tvert imot svært tydelige på at deres vurdering knytter seg til den konkrete saken som nå er oppe:
«Lagmannsretten mener at den faktiske situasjonen knyttet til Gudim Bils gjennomføring av salget i vår sak i 2023, skiller seg fra saksforholdet i Høyesteretts dom fra 2010, som fant sted i begynnelsen av 2008. Slik lagmannsretten ser det, har Gudim Bil tilrettelagt for fjernsalg i et ikke uvesentlig omfang.»
Lagmannsretten skriver videre i sin dom at:
«Lagmannsretten bemerker at under enhver omstendighet, dersom man skulle bygge på at forhandlerens markedsføring må være «egnet til å fremkalle avtaler om kjøp av bruktbil ved fjernkommunikasjon … viser redegjørelsen over at også et slikt vilkår er oppfylt i denne saken. Dette skiller det foreliggende saksforholdet klart fra saken for Høyesterett»
Slik jeg forstår lagmannsrettens begrunnelse, oppfatter retten at saksforholdet i denne saken ville medført angrerett også ved en prøving etter de samme vilkårene og målestokkene som Høyesterett fastsatte i 2010. At forhandlerens tilrettelegging for fjernsalg fortsatt har avgjørende betydning, kommer også til uttrykk når retten i klartekst fastslår at «en avtale inngått på e-post [vil] ikke være omfattet dersom den næringsdrivende ‘ikke har lagt opp til salg per e-post’.»
Det som utvilsomt har endret seg siden Høyesteretts avgjørelse, er loven og de faktiske forutsetningene for fjernsalg. Lagmannsretten tar også høyde for disse endringene. Det gir likevel etter mitt syn ikke grunnlag for å slutte at Høyesteretts avgjørelse nå er «parkert»; en slik slutning harmonerer dårlig med lagmannsrettens begrunnelse.
Det andre – og like viktige – vilkåret er at avtalen inngås «utelukkende» ved bruk av fjernkommunikasjonsmidler. Der avtalen dels er forhandlet med fjernkommunikasjonsmidler og dels i butikk, kommer bestemmelsen ikke til anvendelse. Dette kommer også klart frem i direktivets fortale:
«en avtale som forhandles fram i den næringsdrivendes forretningslokaler, og endelig inngås ved bruk av et fjernkommunikasjonsmiddel, [anses ikke] som en fjernsalgsavtale. En avtale som det er tatt initiativ til ved bruk av et fjernkommunikasjonsmiddel, men som endelig inngås i den næringsdrivendes forretningslokaler, bør heller ikke anses som en fjernsalgsavtale.»
I lagmannsrettens sak kom spørsmålet om forhandlinger både ved fjernkommunikasjon og i butikk ikke på spissen, fordi forhandleren og kjøperen aldri møtte hverandre. I andre bilkjøp vil forhandlingene ofte foregå både i butikk og over for eksempel telefon. At deler av avtalen forhandles over telefon, sier derfor ikke i seg selv at vilkåret om «utelukkende» fjernkommunikasjon er oppfylt.
Å dermed slutte at en kjøper automatisk har angrerett fordi en bil er annonsert på internett, og avtalen inngått via e-post eller telefon, er etter mitt syn så upresist at det bør betegnes som feil.
Lagmannsrettens avgjørelse er ikke rettskraftig. Frem til det foreligger et endelig svar i saken, er det ikke grunnlag for noen sikker konklusjon om hvordan dommen vil påvirke bilbransjen og hvor grensen går for «organisert ordning.»
Den rettslige usikkerheten gjør det likevel naturlig for forhandlere å vurdere risikoen ved sin håndtering av blant annet utlevering av angrerettskjema. Dette gjelder uavhengig av hvordan man vurderer mulighetene for et positivt eller negativt utfall i Høyesterett. Den økonomiske risikoen vil for enkelte forhandlere fremstå så høy ved et tap at selv en forhandler som forventer at selgeren mest sannsynlig vil vinne i retten, inntil videre kan måtte levere ut flere angrerettskjemaer enn strengt nødvendig for å unngå en mulig nedside.
Dersom kunden bruker angrerettskjemaet, er det samtidig viktig at forhandleren kjenner sine rettigheter, blant annet retten til å få dekket tap som følger av testing ut over det kunden kunne testet bilen i butikken.
Innlegget ble først publisert på Norges Bilbransjeforbunds blogg.
Les mer om angrerett-saken:
BilNytt.no-redaksjonen:
Atle Falch Tuverud | Hanne Hattrem | Petter Knutsen Bjørkelo |
Jacob Moer Aanonsen | Knut Moberg | Jon Winding-Sørensen
Følg BilJobb.no på LinkedIn